KinaReiser.no benytter cookies, som er en liten tekstfil/informasjonskapsel som lagres av nettleseren din. Ved å bruke våre nettsider samtykker du i bruken av cookies i nettleseren din.
×
Følg Kinareiser på Facebook! Følg Kinareiser på Instagram!
Bestill KinaReisers nyhetsbrev her:

Fornavn
Etternavn
E-post
By K
KinaReisers ansvarlige turisme
Kinareiser

Les om opplevelsene til en norsk familie på tur med Den transsibirske jernbanen!

Detaljert program

 Blakstad - Beijing med barn

«The train to Moscow leaves from platform nr. 8 – maybe!». Maybe?

Usikkerheten er skapt og damen i billettluken i Helsinki har plutselig fått oss til å føle at nå - nå har vi tatt et steg nærmere det ukjente og den spenningen som følger med enhver langtur i Østen.

Vi har tatt toget fra Blakstad stasjon utenfor Arendal en junikveld i 2010 og vi skal skinnelangs helt til Beijing. Vi er to voksne og to barn og etter hvert som flere kommer på frem til Oslo er vi blitt totalt 8 unger i alderen 7 til 15 og 7 voksne. Ungene er spente men når niåringen klager på renholdet på toalettet på NSB mellom Nelaug og Oslo skjønner vi at de nok ikke helt har sett for seg hva de skal ut på. Men vi skal bli positivt overasket på de to og en halv ukene vi er borte.

KinaReiser har lagt opp turen sammen med oss, og siden vi reiser med unger har vi tilpasset opplegget så det er noe for alle på de ulike stoppene. Det er egentlig ganske enkelt – trives ungene trives de voksne. Turen endte opp med å bli en spennende historieleksjon og nærmest en salgs «dannelsesreise» for ungene – og ikke minst – nå vet de hvor langt det er til Kina. Det er klart en norsk tiåring får en annen forankring i en viktig del av historiefaget etter å ha stått ved siden av Lenin og sett ham – og etter å ha reist gjennom Yekaterinburg og fått en kortversjon om Tsarens endelikt der og om den russiske revolusjon. Etter hvert som landegrensene krysses fylles det på med nye historier. Djengis Kahn er jo også en relativt fascinerende fyr for en guttegjeng å høre mer om når man flere dager senere sitter i ger’en under en stjerneklar mongolsk himmel.

Vi har bevisst valgt å reise med mongolsk tog på andre klasse og det anbefales på det varmeste. Høyere standard er sikkert greit for de voksne men vi har en sterk følelse av at det kunne blitt kjedelig for ungene på første klasse med mindre liv på toget og færre ting og ta seg til – for det er klart det er langt. Det mongolske toget er rett og slett et rullende marked som dundrer østover dag og natt i 4 dager og fem netter fra Moskva til Ulan Bator. Etter hvert som ungene begynner å bli varme i trøya begynner også de å deale og handle med mongolerne. Elen og Rakel på 12 år pruta buksa ned i 50 kroner og ble avanserte på fingerspråk – klart det var spennende.

Det er mongolerne og uendeligheten i den enorme distansen som gjør reisen til Ulan Bator til en opplevelse. Mongolerne kjøper varer i Kina og reiser til Moskva for så å selge dem der og hele resten av veien hjem igjen. Og derfor er turen til restaurantvogna et helt prosjekt i seg selv når vi må passere alle utstillingsdokkene, og klatre over verktøyet, og matvarene, og kassevis med rørbend og gud vet hva de nå har med seg. Alt er til salgs og på hver eneste stasjon er det fullt marked. Og vår provodnitsa (vognfører) var av den flittige typen og sørger hele tiden for at det er varmt vann i samovaren og at vogna er ren (jo da – også toalettene). Norske unger har sykkel – mongolske unger har hest. Tre dager ute på de mongolske stepper er selvsagt himmelsk for norske hestejenter som får ri det vi vil. Og litt organisering av barnepass gir de voksne anledning til en dagstur i fjellet i et utrolig fascinerende landskap. Ger’en som vi bor i har jo verken som boform, eller i design, endret seg siden Marco Polo reiste forbi det samme området og kom hjem med tegninger av den rundt 1240. Eneste forskjellen er at parabolen på marka utenfor er blitt relativt vanlig og far i huset sitter i dag og ser på landskamp på TV’en som jo er et must i enhver respektabel ger. Man er da et moderne menneske! Yogurten er upåklagelig og gjestfriheten stor når vi senere dumper inn hos en nomadefamilie og de byr oss det beste de har. En sikker vinner er selvsagt også fotballkamp alle ungene mot alle de voksne med mongolske forsterkninger på juniorlaget. Fotballbanen består jo av de mongolske stepper og ligger like utenfor ger’en. Hvem som jublet mest av norske eller mongolske unger når gamlingene tapte er vanskelig å si.

Muren og Den forbudte by er selvsagt et must for en bande med unger som har tatt toget helt til Kina. Det er en takknemlig oppgave å gjøre Den forbudte by til et interessant sted for unger. Det handler om å fokusere og forenkle de mest dramatiske deler av historien og «smøre på med litt konkubiner og keiserinne bak gardinet og litt om hvem som forgiftet hvem» – så er de plutselig lydhøre – og så får man et innsmett med litt mer moderne kinesisk historie også når det går opp for dem at keiseren som bodde her faktisk døde mens pappa enda var barn. Filmen «Den siste keiser» ble innkjøpt umiddelbart etter hjemkomst og skapte stor gjenkjennelse.

Transsibirske med barn anbefales på det varmeste – det er bare tale om hvordan man gjør det. Og kanskje turen uansett er vellykket når 12-åringen titter ut at togvinduet i Ulan Ude helt øst i Sibir – ser på ungene som leker utenfor husene - og sier: «Jeg skjønner jeg er bortskjemt»

Eivind Buckner

Fakta

Reisebrev: Fra Blakstad til Beijing